Gjennom hele 1960- og 1970-tallet var det en god del aktivitet med hybrider, men det ble ikke gjort noen nevneverdige anstrengelser for å frambringe en faktisk katterase basert på dem. Det ble dannet flere katteklubber med hybrider som fokus, og noen av dem orienterte seg spesifikt på noe som av William Engler, en oppdretter og medlem av Long Island Ocelot Club, ble kalt en «Bengal».

Klubbene begynte å utgi newsletters med detaljerte beskrivelser av produksjonen av bengaler og safarier, og klubbenes medlemmer avlet fram enkelte annen- og tredjegenerasjons bengaler. Disse ble registrert hos American Cat Fanciers Association (ACFA) i 1977 som eksperimentelle og ble framvist på flere av ACFAs katteutstillinger på 1970-tallet.

 
Profil av en bengalkatt

Det var på denne tid at Jean Mill dukket opp igjen, og det følgende sitatet forklarer hvorfor hun ønsket å fornye sine anstrengelser innen oppdrett:

..Det var flere viktige grunner til at jeg med vilje krysset leopardkatter med tamkatter. På den tiden ble villkatter utnyttet for pelsmarkedet. Hunn-leopardkatter med unger ble skutt for sin pels, og kattungene ble sendt til dyrebutikker over hele verden. Intetanende katteelskere kjøpte dem, uten å være klar over farene og leopardkattenes ubehagelige vaner og villkattenes uegnethet som kjæledyr. De fleste av villkattungene fra denne tiden endte opp enten i dyrehager eller på bygatene. Jeg håpet at kjæledyrhandelen skulle bli trygt tilfredsstilt med å plassere en leopardpels på en tamkatt. Hvis fasjonable kvinner kunne frarådes fra å kle seg i pelser som så ut som kjæledyrene til vennene sine, så ville den minkende etterspørselen medføre mindre jakt på de ville rasene.

 

Hun kontaktet Dr. Willard Centerwall i Riverside, som ved hjelp av stripete tamkatter hadde produsert flere F1-hybrider for sitt katteleukemi-prosjekt ved Loma Linda University. Så snart hybridene hadde donert blodprøver for hans forskningarbeid trengte han å finne hjem til dem. Han ga Jean Mill 4 hybrider, og hun fikk senere ytterligere 5 hybrider fra en annen kilde, men som opprinnelig også stammet fra det samme Centerwall-prosjektet.

I motsetning til hva som vanligvis blir antatt så brukte ikke Jean Mill lokale tamkatter for å lage sine første bengalkatter. Hun følte at ALC var en genetisk overlegen rase og ønsket å unngå å svekke dette elementet. Rundt 1982 foretok hun og hennes ektemann en reise til India, hvor en kurator ved en dyrehage viste dem en vill indisk mau. Det var på denne måten den berømte rosetterte «Millwood Tory of Delhi» kom til å finnes i praktisk talt alle bengal-stamtavler. Han hadde også glitter i pelsen som er blitt overført.

Her bør også nevnes Greg og Elizabeth Kent, som utviklet sin egen bengal-linje ved bruk av ALC og egyptisk mau. Dette var en meget vellykket linje som finnes i stamtavlene til mange av dagens bengaler.

Jean Mill og ekteparet Kent arbeidet hardt for å gjøre rasen populær, og da resultatet av deres arbeid ble alment kjent spredte ryktet seg raskt. Etterhvert som antallet oppdrettere og eiere vokste førte det til dannelsen av TICAs Bengal Breed Section. TICA antok den første skrevne rasestandarden i 1986 og den første Bengal Bulletin ble utgitt i nov/des 1988. Siden har også FIFe anerkjent rasen, som først ble importert til Europa (Frankrike) i 1991. De første bengalkattene kom til Norden i 1995.

Selv om bengalkatt har blitt en populær rase, med over 60 000 katter registrert hos TICA.

Såkalt F1 (første generasjon), F2 (andre generasjon), F3 (tredje generasjon) og F4 (fjer generasjon) avkom er ikke tillatt innført til Norge.